snart på ferie :)

Jau, da er det under 1 uke til jeg drar til bulgaria med besteste Kristina.

uendret sinnstilstand

Nå har jeg hatt det kjipt lenge, for lenge. Jeg sitter å vurderer en innleggelse, men jeg får ikke til å be om hjelp. Skulle ønske jeg var sterk. Noen vil si jeg er sterk som står i det, at jeg ikke legger meg inn, men andre vil si jeg er sterk hvis jeg legger meg inn. Jeg tenker mye, hører mye stemmer og ser at ting forandrer seg. Plutselig er jeg ikke i 2016, men i 1991, lukter, syn alt forandres. Det er kjempe skummelt. De sier jeg dissosierer, men jeg vet ikke.. Jeg vet ikke noe. Skal jeg være sterk og ikke legge meg inn, eller skal jeg være den sterke som legger meg inn. Jeg er flytta over til spes pol, så har fått ny behandler etter jeg skrev her sist. Er veldig fornøyd med hun nye. Hun ser meg, ikke bare stemmene. Stemmene er der, men det er jeg også. Men nå begynner de å ta overhånd. Den lille jenta er tilbake. Har klart å gå ned 10 kg, så det er veldig bra. Og derfor er hun der. Kontrollerer hva jeg spiser og hva som skal kastes opp. For det er det som skjer når jeg spiser, jeg må bli kvitt det....

Følelsen av å være helt alene

Jeg er alene, helt alene. Ingen skjønner, ingen forstår.

Jeg har spist piller. Ikke mange nok til å dø, men nok til å slippe meg selv en liten stund.

At de ikke skjønner, ikke forstår. Men jeg lar dem ikke se, lar dem ikke forstå. Jeg er helt alene når jeg våkner. Skulle ønske jeg slapp å våkne. At jeg la meg i kveld, og slapp å våkne i morgen. Alene.

Halve  meg er borte... Demoner, de overtar. Stemmene overtar. De som styrer hodet mitt overtar. Dette er ikke trygt. Burde ikke være alene nå, men er nå slik det er nå. Skada meg istad. Lot barberbladet gli over huden, flere gangen, på kryss og tvers. Jeg sa det ikke til han, tilsynsmannen. Kommer en ny tilsynsmann im 20 min Bare å ta medisinene og be han gå. Jeg vil ikke ha menn her inne nå, det sitter en i hjørnet og følger meg. Vokter over meg, slik at jeg ikke sier noe feil. Jeg er nummen etter alle de pillene. Frister å ta mer, men vil ikke bli pumpa.

 death greets me warm, now i will just say goodbye.. Metallica på i bakgrunnen. Fade to black... Life it seems will fade away.. Jaja.. I have lost the will to live, simply nothing more to give.
Håper tilsyns mannen skjønner at det er noe galt, samtidig vil jeg ikke det. Can´t stand this hell i feel...

En smak av frihet

Nå er jeg hjemme igjen, etter ca 2 måneder på psykiatrisk. Møtte mange mennesker som betyr mye for meg. Jeg er alene nå. Det føles godt, men er redd meg selv. Jeg lyver, sier jeg ikke har tapetkniver, det er noe som ligger i skuffe sin, jeg har piller nok til å drepe en hest. Men jeg sier ingenting. For det er mitt. Litt må jeg få ha for meg selv. Jeg har ikke planer om å skade meg eller ta intox. Men er en trygghet at de er der.