BET

Nå er det ikke lenge til jeg skal på BET, grugleder meg. Det som er skummelt blir å slippe medisinene. Det blir bra, gleder meg. Kanskje den virkelige meg kommer frem igjen, har gått på sterke medisiner i 14 år nå, så hvordan kropp og hjerne vil fungere uten medisiner vet jeg ikke. Går på øyeblikket på leponex, zyprexa, valium og apodorm. Alle de skal bort, skal kun sitte igjen med nexium (mot betent sår på spiserøret) og p-piller. Har allerede sluttet på cisordinol depo, merker ingen forskjell heller, så kan ikke si den medisinen hjalp noe særlig.

 

BET, regner med å få plass i august/september, der skal jeg lære teknikker på hvordan håndtere følelser uten å bruke medisiner. Blir skummelt å slutte. Bruker jo evt medisinene hver dag, så håper de gir meg råd. Skal være innlagt der i 4 mnd, tror det blir bra. 

 

Når jeg skal dit er det ypperlig å slanke seg. La vær å kjøpe godteri, gå tur til butikken når jeg skal kjøpe røyk.. Da kan jeg heller ikke småspise, eller drikke fresubin.. Hva er normalt å spise? Jeg tenkte 1 brødskive til frokost, 1 skive til lunsj, en potet og 1 kjøttstykke til midag og yoghurt til kvelds... Er det for mye, for lite? Jeg aner ikke. Vet ikke hva som er normalt. Nå spiser jeg minimalt med fast føde, drikker litt fresubin. Går rundt og er kronisk svimmel. Må reise meg sakte, gå sakte, ta det rolig i trappene..

 

 

Lurer på hva folk tror om meg, om jeg er en ond person. Jeg gjør så godt jeg kan

Kaldt

Jeg er kald. Smerten i magen gir seg ikke. Det er sulten. Men jeg skal ikke spise, ikke nå. Straffes fordi jeg var ulydig. Jeg sa for mye, og da må jeg straffes. Skal hente fresubin på apoteket etterpå, det får jeg lov til å få i meg. Det er lov.

Jeg har ikke sovet på 48 timer, kjenner igjen symptomene på en liten psykose. Men jeg er ikke psykotisk. Bare lyder og det jeg ser som blir litt forvrengt.  

Jeg er alene, ikke fysisk, men psykisk. Jeg deler ikke med noen hvordan jeg har det. Det er mitt. Kristoffer kan få vite. Men om han kan forstå vet jeg ikke. Han er så opptatt med å jobbe med den friske delen av meg, ikke den psyke. Men han er jo psykolog, så kan jo egentlig prate med han om hva som helst. 

Lørdag i dag. Skal ikke drikke. Vil ikke, men så er det Kong Alkohol som roper til meg. Jeg får bare unngå å gå i matbutikken, unngå fristelsen. Jeg lovte en kompis å ikke drkke på 3 uker, og det skal jeg klare. Er ikke så viktig.

 

Kong alkohol

Jeg drikker for mye. Jeg vet det. Det gjør meg feit. Kjører på med fort fort for å redusere appetitten. Jeg er alene

seponering

Endelig begynner det å skje noe. 50 mg leponex er borte, om 5 uker 50 mg til. Dette går rette veien. Håper på et opphold på BET snart.

Jeg er fornøyd ;)

Politi uten uniform

Uniformen henger i skapet, han står utenfor. Jeg gjemmer meg.

Men i skrivende stund har jeg det bra. Har fått en god, en kjempe god venn. Håper jeg en dag kan fortelle om meg, men om han er klar til å lytte vet jeg ikke. Det er så mye. Men jeg hr det bra. Ja, faktisk så har jeg det.

Mamma ringte, spurte meg om råd, det satt jeg pris på. For hun vet at jeg vet. Jeg er ikke dum. Langt ifra.

Inni gangen innerst ine hang den, pollitiuniformen. Husker jeg tok på meg lua. Men han er død nå, men han hjemsøker meg dag og natt.

Nå skal jeg slutte på medisiner. Jeg vet det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å få et bedre liv etter BET, har virkelig troen det vil hjelpe. Jobb fra 9-17 hver dag. Og ordne en aktivitet til meg når jeg skrives ut.

Jeg har begynt å synge. Ikke offentlig, men du vet hvem du er, du som får meg til å føle meg levenede, at jeg ikke bare er et skall som som vandrer rundt uten mål og mening. Takk til deg R. Du gjør hverdagen min enklerere. Jeg slipper å sitte i stemme helvete. Stemmnene har for mye makt, jeg vet det. men med deg kan jeg slappe av. Jeg kan be dem holde seg unna?

Uniformen er tatt bort, Men det er ikke jeg. Men det får bare være. Han er død, det er ikke jeg. Jeg må lære meg å leve livet.

Lvet er en sang

Verden uten farger

Ting går bra for tiden. Har noe å gjøre, ikke en jobb, men jeg lærer meg å bli mere sosial enn det jeg var før. Skal legges inn på BET, for de som ikke vet hva det er, så er det "basal eksponerings terapi", skal bruke 4 måneder av livet mitt på å slutte på medisiner, bli fri. Bli  meg selv igjen. Men klarer jeg det? det er det store spørsmålet. Jeg er veldig motivert, og virkelig brenner for at dette skal fungere for meg.

Rus? har ikke rusa meg siden septemer i fjor, har sagt nei flere ganger, så er stolt av meg selv. Alkoholen er der den pleier å være, i butikken på hylla der. Roper mot meg når jeg går forbi, me det gjøre ikke meg noe. For jeg kontrolleren den, og den kontrollerer ikke meg.

Ensomheten, vel den er der hver dag. I søken om å finne en som forstår, skjønner og støtter, jeg har en, godeste ronald, du skal vite hvor mye du betyr for meg. Holder ut med meg og alt det rare jeg sier og gjør. Takk!

nå runder jeg av for denne gang, satser på å blli mere aktiv i 2018.

bye for so long

snart på ferie :)

Jau, da er det under 1 uke til jeg drar til bulgaria med besteste Kristina.

uendret sinnstilstand

Nå har jeg hatt det kjipt lenge, for lenge. Jeg sitter å vurderer en innleggelse, men jeg får ikke til å be om hjelp. Skulle ønske jeg var sterk. Noen vil si jeg er sterk som står i det, at jeg ikke legger meg inn, men andre vil si jeg er sterk hvis jeg legger meg inn. Jeg tenker mye, hører mye stemmer og ser at ting forandrer seg. Plutselig er jeg ikke i 2016, men i 1991, lukter, syn alt forandres. Det er kjempe skummelt. De sier jeg dissosierer, men jeg vet ikke.. Jeg vet ikke noe. Skal jeg være sterk og ikke legge meg inn, eller skal jeg være den sterke som legger meg inn. Jeg er flytta over til spes pol, så har fått ny behandler etter jeg skrev her sist. Er veldig fornøyd med hun nye. Hun ser meg, ikke bare stemmene. Stemmene er der, men det er jeg også. Men nå begynner de å ta overhånd. Den lille jenta er tilbake. Har klart å gå ned 10 kg, så det er veldig bra. Og derfor er hun der. Kontrollerer hva jeg spiser og hva som skal kastes opp. For det er det som skjer når jeg spiser, jeg må bli kvitt det....

Følelsen av å være helt alene

Jeg er alene, helt alene. Ingen skjønner, ingen forstår.

Jeg har spist piller. Ikke mange nok til å dø, men nok til å slippe meg selv en liten stund.

At de ikke skjønner, ikke forstår. Men jeg lar dem ikke se, lar dem ikke forstå. Jeg er helt alene når jeg våkner. Skulle ønske jeg slapp å våkne. At jeg la meg i kveld, og slapp å våkne i morgen. Alene.

Halve  meg er borte... Demoner, de overtar. Stemmene overtar. De som styrer hodet mitt overtar. Dette er ikke trygt. Burde ikke være alene nå, men er nå slik det er nå. Skada meg istad. Lot barberbladet gli over huden, flere gangen, på kryss og tvers. Jeg sa det ikke til han, tilsynsmannen. Kommer en ny tilsynsmann im 20 min Bare å ta medisinene og be han gå. Jeg vil ikke ha menn her inne nå, det sitter en i hjørnet og følger meg. Vokter over meg, slik at jeg ikke sier noe feil. Jeg er nummen etter alle de pillene. Frister å ta mer, men vil ikke bli pumpa.

 death greets me warm, now i will just say goodbye.. Metallica på i bakgrunnen. Fade to black... Life it seems will fade away.. Jaja.. I have lost the will to live, simply nothing more to give.
Håper tilsyns mannen skjønner at det er noe galt, samtidig vil jeg ikke det. Can´t stand this hell i feel...

En smak av frihet

Nå er jeg hjemme igjen, etter ca 2 måneder på psykiatrisk. Møtte mange mennesker som betyr mye for meg. Jeg er alene nå. Det føles godt, men er redd meg selv. Jeg lyver, sier jeg ikke har tapetkniver, det er noe som ligger i skuffe sin, jeg har piller nok til å drepe en hest. Men jeg sier ingenting. For det er mitt. Litt må jeg få ha for meg selv. Jeg har ikke planer om å skade meg eller ta intox. Men er en trygghet at de er der.

strapp me down and tell me; i´ll be alright...

You are somone else, i am still the same Om å gjøre å få lokket Jon Blund til å komme før det blir for sent, men han kommer nok, bare gi han litt tid.. All day, staring at celing and lokking at det shadows on my wall.

Jeg hører stemmer, så å si nesten hele tiden. Imperative stemmer som de såkaldt proffene kaller det. 4 voksne menn, og den lille jenta jeg håper kommer tilbake. De har respekt for henne, selv om hun er liten. Markus er sint, han mener jeg gjør ting for å fjerne han. Jeg gjør ikke det, eneste er medisinene. Han liker ikke at jeg tar dem, men jeg må. Jeg orker ikke ny runde på psykehuset nå. Da får han bli sint, men nei, det skjer ikke. Spiser så lite som mulig, da kommer hun lille jenta tilbake. Hun gjorde det sist jeg ikke spiste. Nina vet om dem, hun liker ikke mennene, hun liker den lille jenta. Hun ber meg ikke skade meg selv, hun vil bare at jeg skal bli tynn, bli en annen. Stemmene i hodet, de kan bare kreve. De sier jeg må dø, de sier jeg må leve.. Det er slitsomt, hele tiden få høre jeg ikke er bra nok, hvor stygg og feit jeg er. Jeg fortjener ikke ha det bra. Så når jeg har hatt en bra dag, vel da kommer straffen om kvelden og natta. Noen ganger våkner jeg av at noen skriker, men det er bare inni hodet mitt. Våkner svett og jævlig. Tror det er vanskelig for en som ikke hører stemmer å sette seg inn i hvordan det er. Er som en radio som skurrer, innimellom klare og tydelig ord og setninger, ellers bare støy. Faen, er så lei av å ha det sånn

You´re still breathing - you´re making me known.. Skyggen ved vinduet følger med. save me God!!! Sitter og leser gamle dagbøker, det begynte tidlig, første gang jeg skrev om at jeg hadde stemmer var i 2001, da var jeg 17 år gammel. Etter det har det bare ballet på seg. Nå er jeg uføretrygdet, bor i bemannet bolig, ser psykologen 1 gang i uka ca, og har resursteam som følger opp den ene medisinen hver annen uke. Så kan jo si jeg får masse ut av systemet. Men jeg vil ikke være i systemet, jeg vil klare meg selv. Men jeg vet det er for tidlig. Kan ikke gå fra 3 tilsyn om dagen til ikke noe + bo et helt nytt sted. Men det kommer til å skje, før eller siden. En jeg var innlagt med i 2 1/2 år på en sikkerhetsavdeling, vel, hun sluttet på medisiner da hun ble skrevet ut, og har ikke hatt problemer eller innlegelser etter det. Hvorfor får ikke jeg sjansen til å prøve det? Nina mener jeg er av den typen som trenger medisiner, fordi gang på gang jeg har sluttet eller krøllet med medisinene mine har jeg blitt innlagt over lengre tid. Men men. Bang my head on a sunday morning...

jeg er meg, men hvem er det?

Vært hos psykologen i dag, fikk faktisk utbytte av timen. Vi snakket sammen, ikke bare hun som snakket til meg, men vi snakket sammen. Ikke ofte vi gjør det. Men skjønner ikke hvorfor hun må ta opp det vanskelige rett før timen er ferdig. Er vel for at jeg skal gå å tenke på det, reflektere. Det går bra med meg nå, vi snakket ikke om innlegelse, for det trenger jeg ikke. Klarer meg hjemme nå. Kanskje zypadheraen hjelper på. Nå er hodet mitt tomt, så skriver mere senere...

Ø- hjelp fra helvete

Var og fikk zypadhera i dag, formen har vært relativ dårlig de siste ukene, egentlig helt siden jeg ble skrevet ut egentlig. Har ikke samtale med psykologen før torsdag, men hun ringte meg i går og fikk en haste time forrige fredag. Var på ressursteamet i dag, de ble bekymret og kontaktet ø- hjelp teamet på vinderen. Møtte der en psykolog kjerring som var helt forferdelig. Snakka til meg som jeg skulle vært et barn.. Hallo??? Jeg er 32 år gammel. De fant ut at de ikke ville legge meg inn, at jeg måtte snakke med N på torsdagen, og at hun skal søke meg inn på nytt. Er forsåvidt enig der. Men likte ikke måten hun snakket til meg på. Legen som var til stede sa nesten ingenting, han stilte bare de standard spørsmålene de må stille " Har du skadetrang? - Ja, Vil du dø? -Litt, men har ingen suicide planer" Det var det det gikk på. Rart at en samtale på 5 minutter kan avgjøre at jeg ikke burde bli lagt inn. Ikke når personalet her jeg bor, meg selv og sikkert de andre også vil jeg skal legge meg inn

Har planer om å dra på byen på fredag med en super venninne, det kommer til å bli drit bra, det er noe av det som holder humøret oppe, noe som gjør at jeg har noe å glede meg til. Så Vigdis du er den beste vennen jeg har! Tusen takk for at du er i livet mitt

selv om jeg går og går kommer jeg ikke nærmere...

Vært hos mamma på middag. Mat mat mat.. Jaja, blir jo ikke bedre av å ikke spise. Tankekjør til de grader, de flyr frem og tilbake, uten kontroll over hva som dukker opp. I hurt myself today, to see if i still feel.. Har ikke skadet meg i dag, har noen sår jeg kan se på, plukke på..

Vet ikke hvordan jeg skal få ut ting, forklare, fortelle.. Hva skal jeg si? At de skrev meg ut for tidlig, at det er karusell i hodet mitt, selvskading, depressive tanker, alt mulig rart noe. Jeg står alene i denne skumle store verden..

Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? You're making me known Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? Sitter å hører på disturbed, føler at jeg går inn i noen av tekstene deres. Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? You're making me known Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing?

Your words to me just a whisper Your face is so unclear I try to pay attention Your words just disappear 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said So I speak to you in riddles because My words get in my way. I smoke the whole thing to my head and feel it wash away 'cause i can't take anymore of this, I want to come apart. or dig myself a little hole inside your precious heart 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said I am nothing more than a little boy inside That cries out for attention yet I always try to hide 'Cause I talk to you like children, Though I don't know how I feel But I know I'll do the right thing If the right thing is revealed 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said

nothing else matters

I tried so hard and got so far, but in the end it doesn´t even matter, I had to fall to lose it all, but in the end it doesn´t even matter...

´cause tomorrow might be good for something...

I´m not crazy, I´m just a little unwell.. Sitter og hører på Unwell av matchbox twenty. Liker den sangen, den gir meg ro. Har ikke klart å sovne enda, kanskje senga mi ikke liker at jeg ligger i den. Men sovner nok etterhvert, bare bruke tiden til hjelp. Føler meg litt alene, men det er bedre å føle meg alene når jeg faktisk er alene, enn ensom når jeg er sammen med flere folk.

It´s always aining in my head.. Jau, musikk er bra terapi for sjelen. Det enenste er at noen ganger kan det dra meg lenger ned enn det jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hørt på den type musikk. Håper jeg kommer meg opp på morran, at jeg kommer meg på psyk som avtalt.. Skal jeg ta en imovane? Ja, nei... jeg sovner nok til slutt...

Hvis noen spør meg om hva som feiler meg vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det er jo ikke noe galt med meg, jeg er jo som alle andre, jeg er ikke schizofren, jeg har en schizofreni diagnose, men jeg er ikke diagnosen. Stor forskjell der. Men møter jeg som regel ikke folk som spør om diagnoser, men hvis jeg sier jeg ikke jobber, vel da kommer spørsmålene, hvorfor gjør du ikke det, du er jo oppegående du da, du har jo fagbrev og alt. Et mirakel at jeg har det fagbrevet, dreit jo i praksisen i hjemmesykepleien, dro hjem før tiden, og satt bare og røyka hasj med Roger.. Roger ja, at jeg holdt ut så lenge med han er rart, han var oversjalu, mistenksom og direkte slem noen ganger. Morsomste var at han skrøyt av å være rusmisbruker, men det var jeg som hadde alle kontaktene, var jeg som måtte skaffe. Husker han klikka i vinkel den ene gangen da jeg ikke kjøpte pepper, fordi jeg ville være nykter på jobb. Han trampa så hardt at 4 politimenn med skjold stod på døra. Ikke rart jeg ble sliten. Men jeg var tynn på den tiden, og ble enda tynnere etter det ble slutt mellom Roger og meg. Jeg og Thomas "krydret" helgene våres, noen ganger ukedagene også. 47kg var det laveste jeg kom. På sommeren i 2005 ble jeg lagt inn på intermediæravdelingen for å bli "fetet opp", de klarte å få meg til 54kg, men så fort jeg var skrevet ut var det tilbake til vante vaner, og kiloene raste av igjen. Skulle ønske jeg var tynn nå også, husker det var mye lettere å kjøpe klær, og det så bedre ut enn sånn bulkete som jeg ser ut nå..

After all this has passed, I still will remain, after i´ve cried my last, i´ll be beauty from pain..

I´m ready - heart stops.. Lurer på hva det var med hjertet mitt, ettersom det var feil på EKG som jeg tok i sommer, skulle egentlig følge opp selv, men det dreit jeg i.. Har ikke vondt el trykk i brystet, kun hvis jeg har angst, og da er det normalt å få vondt i brystet. Men men, jeg får leve i spenning, min dumhet at jeg ikke fulgte opp, kostet dyrt også, 640kr for å ikke møte opp til timen.. Hvis jeg får en henvisning til så drar jeg, hvis det er noe alvorlig. Litt kjipt å kollapse på gata, hvis det kunne blitt unngått.. Jaja, jeg får se hva som skjer..

Natta verden og alle der ute, nå er senga neste stopp...

om min psyke...

Da har jeg vært på galehuset i 6 dager, og skal prøve å sove hjemme i natt, om det blir så mye søvn vet jeg ikke, for dumme meg drakk litt for mye kaffe litt forsent.. Skrives ut på onsdag hvis formen holder seg bra og stabil som den har gjort de siste dagene. Har også begynt på zeldox, kanskje det er det som gjorde susen.. Nå står jeg på Leponex, Zeldox og Zypadhera, dvs 3 ulike anti-psykotika. I morgen er det på tide med ny sprøyte (zypadhera), men nå har jeg et rom på psyk, så jeg slipper å sitte å vente på ressursenheten, kan bare gå tilbake til avdelingen og delta på de ulike aktivitetene de har der. Tror jeg også skal til Nina i morgen, hvis hun vil se meg da.. Hun er litt rar, enten er jeg så frisk at jeg kan begynne å jobbe, andre ganger er jeg veldig syk og trenger masse terapi timer.. Jaja, føler meg ikke gal, når jeg hører gal da tenker jeg på andre jeg har vært innlagt med, folk som ler høyt og prater med seg selv.. Jeg er dårlig noen ganger jeg også, men er det ikke 24/7, har mine perioder hvor jeg er psyk og trenger innleggelse. Sist jeg var skikkelig syk var i 2013, da autoseponerte jeg Leponex (dummeste jeg har gjort), da hadde jeg fotfølging i 18 dager, ble nektet alt som kunne skade meg, fikk ikke ha en penn engang. Men var ikke så rart, var veldig psykotisk, snakka høyt med meg selv, hadde en annen form for stemmer enn det jeg har nå. Da var det som om noen ropte med en ropert inn i øret mitt. sånn er det ikke nå. Ja, jeg hører stemmer nå også, men jeg vet de lever i mitt hodet og de hjelper meg noen ganger.. Hva jeg skal si, hva jeg skal spise, hva jeg skal ha på meg. Jeg slipper å ta enkle valg. Det er dager stemmene ikke er der i det hele tatt, da nyter jeg friheten, hører på musikk. Men de er der for det meste.. Lurer på hvorfor jeg fikk diagnosen paranoid schizofreni? Ja, jeg har vært på sikkerhets avd på dikemark, ja jeg har vært på sikkerhets avd på gaustad i 2 1/2 år, var innlagt 5 år på tvang. Så ja, noen vil kanskje si jeg er den gale som sitter å snakker med seg selv. Men jeg kan prate med dem inni meg også, siden de har tilgang til hjernen min, så da hører de tankene mine. Når jeg er helt alene hender det at jeg prater høyt med dem. De er for tiden mest opptatt at jeg skal skade meg selv, noe jeg gjorde på lørdag, klorte opp håndleddene. For det gjør mere vondt å fjerne huden, enn dype kutt som bare blir sydd igjen. Har sydd over 200 sting til sammen siden jeg var 14. Ille nok det. Sist var i 2013, kutta meg opp foran Erik - en som jobber der jeg bor, ble sendt til legevakta, sydde sammen håndleddet og tvangsinnlagt på vinderen, deretter bar det til vor frue

Var på vor frue en liten periode i våres også, innlagt fra 11. mai til 14 juli, så var en stund det. Jeg likte meg der, kom greit overens med personalet og de andre pasientene. Men jeg skjønner ikke hvorfor alle må dele alt med meg når jeg er innlagt. Ja, jeg er villig til å lytte, men det er det eneste jeg kan, jeg kan gi råd basert på hva jeg ville at folk skulle sagt til meg. "Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg", lurer på hva folk hadde sagt hvis jeg begynte å legge ut om det ene og det andre. Jeg kan snakke med folk om ting, men ikke hele tiden. K er motsatt av meg, hun elsker å snakke om vonde ting, selvskading, stemmer osv.. Jeg kan det jeg også, men det må være rett tid til det.

Jeg snakker veldig sjeldent om bestefaren min, om det han gjorde. Kan snakke om han som en person, en som var gift med mormor, sier ikke til alle og enhver mann om det som skjedde. For jo mindre jeg tenker på det, jo mere setter stemmene i gang med kaoset sitt. De setter hjernen på at den skal huske. Jeg har prøvd å snakke om det, det går ikke. Blir kvalm, hjertebank, svetting - fullstendig angst og kaos. Valium, ta et par av de.. De funker mot angsten, men ikke mot stemmene. Er veldig rart at jeg hører stemmer, ettersom jeg går på så mye medisiner. Men de har flytta inn, og nekter vist å flytte ut.. Jeg har noen venninner, jeg har veldig få venner, men de jeg har setter jeg stor pris på. Vigdis, ja du er vel den besteste av dem, du støtter meg, lytter til svadapisset mitt, du har t.o.m. besøkt meg de gangene jeg har vært innlagt de siste åra. Vi har gjort mye gøy sammen, har en intern humor bare vi forstår Å G E f.eks.. hehe, må le litt for meg selv. Livet er ikke bare mørkt, det er lys der også, det er mitt valg hva som skal få bestemme. Deprimert? Nei, absolutt ikke, aldri vært, så vet ikke hvordan det føles. Psykoser derimot.. vel.

Da er det vel på tide å legge seg snart, skal være på psykehuset om 9 timer, men er ikke trøtt, noe av det værste jeg vet er å ligge i senga og ikke få sove, bare ligge å vri meg. Da kommer det fort kjipe tanker, pga kjipe stemmer. Vet ikke hvor jeg har Nina, vet bare at hun ble snurt da jeg ba henne legge meg inn. Men fastlegen, personalet her og 2 psykologer på legevakta mente jeg burde det, så da gav hun seg. Håper litt at jeg skal snakke med henne i morgen. Si til henne at dette var noe jeg trengte en liten stund, men holder med 1 uke, nå som formen har kommet seg betraktelig. Takke henne, tror aldri jeg har gjort før, bare slengt dritt til henne.. Men får se når morgendagen kommer, kan jo hende at hun ikke vil prate med meg.. får se..

i dag er dagen..

Om 80 minutter er jeg på vinderen, det er ikke en lukket avdeling, dørene er ikke låst, og man har mulighet for å lufte når man vil. Tror ikke Nina er så glad for at jeg legges inn. Men det stod mellom å gjøre det på denne måten, eller at jeg blir så dårlig at legevakta legger meg inn, og det liker hun IKKE.

ensom og fortapt, selvom sola står på himmelen er det fortsatt natt

Lurer på om de gjør om på medisinene mine, kanskje øke dosen på leponex.. Men er fornøyd med de medsa jeg står på nå, ikke blir jeg sløv, og fungerer nesten normalt. Hadde de fungert som de skulle så hadde jeg ikke trengt å bli lagt inn...

1 time igjen, gruer meg litt, håper det er oppegående pasienter der, og ikke bråkete oppmerksomhetsbehov unger.. Grethe skal følge meg, så blir ikke så ille som hvis jeg hadde dratt opp alene.. 

Glemte å spise i går jeg, men er fortsatt ikke sulten, det kommer nok.. Har ikke vondt av å ikke spise, har nok spekk å ta av, så ingen fare for underernæring..

Ønsker alle en riktig god dag!


 

nå er natta her

klar for senga her i denne hybelen nuh snart

solnedgang fra oslo til kiel, vakkert :)