En smak av frihet

Nå er jeg hjemme igjen, etter ca 2 måneder på psykiatrisk. Møtte mange mennesker som betyr mye for meg. Jeg er alene nå. Det føles godt, men er redd meg selv. Jeg lyver, sier jeg ikke har tapetkniver, det er noe som ligger i skuffe sin, jeg har piller nok til å drepe en hest. Men jeg sier ingenting. For det er mitt. Litt må jeg få ha for meg selv. Jeg har ikke planer om å skade meg eller ta intox. Men er en trygghet at de er der.

strapp me down and tell me; i´ll be alright...

You are somone else, i am still the same Om å gjøre å få lokket Jon Blund til å komme før det blir for sent, men han kommer nok, bare gi han litt tid.. All day, staring at celing and lokking at det shadows on my wall.

Jeg hører stemmer, så å si nesten hele tiden. Imperative stemmer som de såkaldt proffene kaller det. 4 voksne menn, og den lille jenta jeg håper kommer tilbake. De har respekt for henne, selv om hun er liten. Markus er sint, han mener jeg gjør ting for å fjerne han. Jeg gjør ikke det, eneste er medisinene. Han liker ikke at jeg tar dem, men jeg må. Jeg orker ikke ny runde på psykehuset nå. Da får han bli sint, men nei, det skjer ikke. Spiser så lite som mulig, da kommer hun lille jenta tilbake. Hun gjorde det sist jeg ikke spiste. Nina vet om dem, hun liker ikke mennene, hun liker den lille jenta. Hun ber meg ikke skade meg selv, hun vil bare at jeg skal bli tynn, bli en annen. Stemmene i hodet, de kan bare kreve. De sier jeg må dø, de sier jeg må leve.. Det er slitsomt, hele tiden få høre jeg ikke er bra nok, hvor stygg og feit jeg er. Jeg fortjener ikke ha det bra. Så når jeg har hatt en bra dag, vel da kommer straffen om kvelden og natta. Noen ganger våkner jeg av at noen skriker, men det er bare inni hodet mitt. Våkner svett og jævlig. Tror det er vanskelig for en som ikke hører stemmer å sette seg inn i hvordan det er. Er som en radio som skurrer, innimellom klare og tydelig ord og setninger, ellers bare støy. Faen, er så lei av å ha det sånn

You´re still breathing - you´re making me known.. Skyggen ved vinduet følger med. save me God!!! Sitter og leser gamle dagbøker, det begynte tidlig, første gang jeg skrev om at jeg hadde stemmer var i 2001, da var jeg 17 år gammel. Etter det har det bare ballet på seg. Nå er jeg uføretrygdet, bor i bemannet bolig, ser psykologen 1 gang i uka ca, og har resursteam som følger opp den ene medisinen hver annen uke. Så kan jo si jeg får masse ut av systemet. Men jeg vil ikke være i systemet, jeg vil klare meg selv. Men jeg vet det er for tidlig. Kan ikke gå fra 3 tilsyn om dagen til ikke noe + bo et helt nytt sted. Men det kommer til å skje, før eller siden. En jeg var innlagt med i 2 1/2 år på en sikkerhetsavdeling, vel, hun sluttet på medisiner da hun ble skrevet ut, og har ikke hatt problemer eller innlegelser etter det. Hvorfor får ikke jeg sjansen til å prøve det? Nina mener jeg er av den typen som trenger medisiner, fordi gang på gang jeg har sluttet eller krøllet med medisinene mine har jeg blitt innlagt over lengre tid. Men men. Bang my head on a sunday morning...

jeg er meg, men hvem er det?

Vært hos psykologen i dag, fikk faktisk utbytte av timen. Vi snakket sammen, ikke bare hun som snakket til meg, men vi snakket sammen. Ikke ofte vi gjør det. Men skjønner ikke hvorfor hun må ta opp det vanskelige rett før timen er ferdig. Er vel for at jeg skal gå å tenke på det, reflektere. Det går bra med meg nå, vi snakket ikke om innlegelse, for det trenger jeg ikke. Klarer meg hjemme nå. Kanskje zypadheraen hjelper på. Nå er hodet mitt tomt, så skriver mere senere...

Ø- hjelp fra helvete

Var og fikk zypadhera i dag, formen har vært relativ dårlig de siste ukene, egentlig helt siden jeg ble skrevet ut egentlig. Har ikke samtale med psykologen før torsdag, men hun ringte meg i går og fikk en haste time forrige fredag. Var på ressursteamet i dag, de ble bekymret og kontaktet ø- hjelp teamet på vinderen. Møtte der en psykolog kjerring som var helt forferdelig. Snakka til meg som jeg skulle vært et barn.. Hallo??? Jeg er 32 år gammel. De fant ut at de ikke ville legge meg inn, at jeg måtte snakke med N på torsdagen, og at hun skal søke meg inn på nytt. Er forsåvidt enig der. Men likte ikke måten hun snakket til meg på. Legen som var til stede sa nesten ingenting, han stilte bare de standard spørsmålene de må stille " Har du skadetrang? - Ja, Vil du dø? -Litt, men har ingen suicide planer" Det var det det gikk på. Rart at en samtale på 5 minutter kan avgjøre at jeg ikke burde bli lagt inn. Ikke når personalet her jeg bor, meg selv og sikkert de andre også vil jeg skal legge meg inn

Har planer om å dra på byen på fredag med en super venninne, det kommer til å bli drit bra, det er noe av det som holder humøret oppe, noe som gjør at jeg har noe å glede meg til. Så Vigdis du er den beste vennen jeg har! Tusen takk for at du er i livet mitt

selv om jeg går og går kommer jeg ikke nærmere...

Vært hos mamma på middag. Mat mat mat.. Jaja, blir jo ikke bedre av å ikke spise. Tankekjør til de grader, de flyr frem og tilbake, uten kontroll over hva som dukker opp. I hurt myself today, to see if i still feel.. Har ikke skadet meg i dag, har noen sår jeg kan se på, plukke på..

Vet ikke hvordan jeg skal få ut ting, forklare, fortelle.. Hva skal jeg si? At de skrev meg ut for tidlig, at det er karusell i hodet mitt, selvskading, depressive tanker, alt mulig rart noe. Jeg står alene i denne skumle store verden..

Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? You're making me known Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? Sitter å hører på disturbed, føler at jeg går inn i noen av tekstene deres. Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing? You're making me known Are you breathing, no? Do the wicked see you? You still breathing?

Your words to me just a whisper Your face is so unclear I try to pay attention Your words just disappear 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said So I speak to you in riddles because My words get in my way. I smoke the whole thing to my head and feel it wash away 'cause i can't take anymore of this, I want to come apart. or dig myself a little hole inside your precious heart 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said I am nothing more than a little boy inside That cries out for attention yet I always try to hide 'Cause I talk to you like children, Though I don't know how I feel But I know I'll do the right thing If the right thing is revealed 'Cause its always raining in my head Forget all the things I should have said

nothing else matters

I tried so hard and got so far, but in the end it doesn´t even matter, I had to fall to lose it all, but in the end it doesn´t even matter...

´cause tomorrow might be good for something...

I´m not crazy, I´m just a little unwell.. Sitter og hører på Unwell av matchbox twenty. Liker den sangen, den gir meg ro. Har ikke klart å sovne enda, kanskje senga mi ikke liker at jeg ligger i den. Men sovner nok etterhvert, bare bruke tiden til hjelp. Føler meg litt alene, men det er bedre å føle meg alene når jeg faktisk er alene, enn ensom når jeg er sammen med flere folk.

It´s always aining in my head.. Jau, musikk er bra terapi for sjelen. Det enenste er at noen ganger kan det dra meg lenger ned enn det jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hørt på den type musikk. Håper jeg kommer meg opp på morran, at jeg kommer meg på psyk som avtalt.. Skal jeg ta en imovane? Ja, nei... jeg sovner nok til slutt...

Hvis noen spør meg om hva som feiler meg vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det er jo ikke noe galt med meg, jeg er jo som alle andre, jeg er ikke schizofren, jeg har en schizofreni diagnose, men jeg er ikke diagnosen. Stor forskjell der. Men møter jeg som regel ikke folk som spør om diagnoser, men hvis jeg sier jeg ikke jobber, vel da kommer spørsmålene, hvorfor gjør du ikke det, du er jo oppegående du da, du har jo fagbrev og alt. Et mirakel at jeg har det fagbrevet, dreit jo i praksisen i hjemmesykepleien, dro hjem før tiden, og satt bare og røyka hasj med Roger.. Roger ja, at jeg holdt ut så lenge med han er rart, han var oversjalu, mistenksom og direkte slem noen ganger. Morsomste var at han skrøyt av å være rusmisbruker, men det var jeg som hadde alle kontaktene, var jeg som måtte skaffe. Husker han klikka i vinkel den ene gangen da jeg ikke kjøpte pepper, fordi jeg ville være nykter på jobb. Han trampa så hardt at 4 politimenn med skjold stod på døra. Ikke rart jeg ble sliten. Men jeg var tynn på den tiden, og ble enda tynnere etter det ble slutt mellom Roger og meg. Jeg og Thomas "krydret" helgene våres, noen ganger ukedagene også. 47kg var det laveste jeg kom. På sommeren i 2005 ble jeg lagt inn på intermediæravdelingen for å bli "fetet opp", de klarte å få meg til 54kg, men så fort jeg var skrevet ut var det tilbake til vante vaner, og kiloene raste av igjen. Skulle ønske jeg var tynn nå også, husker det var mye lettere å kjøpe klær, og det så bedre ut enn sånn bulkete som jeg ser ut nå..

After all this has passed, I still will remain, after i´ve cried my last, i´ll be beauty from pain..

I´m ready - heart stops.. Lurer på hva det var med hjertet mitt, ettersom det var feil på EKG som jeg tok i sommer, skulle egentlig følge opp selv, men det dreit jeg i.. Har ikke vondt el trykk i brystet, kun hvis jeg har angst, og da er det normalt å få vondt i brystet. Men men, jeg får leve i spenning, min dumhet at jeg ikke fulgte opp, kostet dyrt også, 640kr for å ikke møte opp til timen.. Hvis jeg får en henvisning til så drar jeg, hvis det er noe alvorlig. Litt kjipt å kollapse på gata, hvis det kunne blitt unngått.. Jaja, jeg får se hva som skjer..

Natta verden og alle der ute, nå er senga neste stopp...