snart på ferie :)

Jau, da er det under 1 uke til jeg drar til bulgaria med besteste Kristina.

uendret sinnstilstand

Nå har jeg hatt det kjipt lenge, for lenge. Jeg sitter å vurderer en innleggelse, men jeg får ikke til å be om hjelp. Skulle ønske jeg var sterk. Noen vil si jeg er sterk som står i det, at jeg ikke legger meg inn, men andre vil si jeg er sterk hvis jeg legger meg inn. Jeg tenker mye, hører mye stemmer og ser at ting forandrer seg. Plutselig er jeg ikke i 2016, men i 1991, lukter, syn alt forandres. Det er kjempe skummelt. De sier jeg dissosierer, men jeg vet ikke.. Jeg vet ikke noe. Skal jeg være sterk og ikke legge meg inn, eller skal jeg være den sterke som legger meg inn. Jeg er flytta over til spes pol, så har fått ny behandler etter jeg skrev her sist. Er veldig fornøyd med hun nye. Hun ser meg, ikke bare stemmene. Stemmene er der, men det er jeg også. Men nå begynner de å ta overhånd. Den lille jenta er tilbake. Har klart å gå ned 10 kg, så det er veldig bra. Og derfor er hun der. Kontrollerer hva jeg spiser og hva som skal kastes opp. For det er det som skjer når jeg spiser, jeg må bli kvitt det....

Følelsen av å være helt alene

Jeg er alene, helt alene. Ingen skjønner, ingen forstår.

Jeg har spist piller. Ikke mange nok til å dø, men nok til å slippe meg selv en liten stund.

At de ikke skjønner, ikke forstår. Men jeg lar dem ikke se, lar dem ikke forstå. Jeg er helt alene når jeg våkner. Skulle ønske jeg slapp å våkne. At jeg la meg i kveld, og slapp å våkne i morgen. Alene.

Halve  meg er borte... Demoner, de overtar. Stemmene overtar. De som styrer hodet mitt overtar. Dette er ikke trygt. Burde ikke være alene nå, men er nå slik det er nå. Skada meg istad. Lot barberbladet gli over huden, flere gangen, på kryss og tvers. Jeg sa det ikke til han, tilsynsmannen. Kommer en ny tilsynsmann im 20 min Bare å ta medisinene og be han gå. Jeg vil ikke ha menn her inne nå, det sitter en i hjørnet og følger meg. Vokter over meg, slik at jeg ikke sier noe feil. Jeg er nummen etter alle de pillene. Frister å ta mer, men vil ikke bli pumpa.

 death greets me warm, now i will just say goodbye.. Metallica på i bakgrunnen. Fade to black... Life it seems will fade away.. Jaja.. I have lost the will to live, simply nothing more to give.
Håper tilsyns mannen skjønner at det er noe galt, samtidig vil jeg ikke det. Can´t stand this hell i feel...

En smak av frihet

Nå er jeg hjemme igjen, etter ca 2 måneder på psykiatrisk. Møtte mange mennesker som betyr mye for meg. Jeg er alene nå. Det føles godt, men er redd meg selv. Jeg lyver, sier jeg ikke har tapetkniver, det er noe som ligger i skuffe sin, jeg har piller nok til å drepe en hest. Men jeg sier ingenting. For det er mitt. Litt må jeg få ha for meg selv. Jeg har ikke planer om å skade meg eller ta intox. Men er en trygghet at de er der.

strapp me down and tell me; i´ll be alright...

You are somone else, i am still the same Om å gjøre å få lokket Jon Blund til å komme før det blir for sent, men han kommer nok, bare gi han litt tid.. All day, staring at celing and lokking at det shadows on my wall.

Jeg hører stemmer, så å si nesten hele tiden. Imperative stemmer som de såkaldt proffene kaller det. 4 voksne menn, og den lille jenta jeg håper kommer tilbake. De har respekt for henne, selv om hun er liten. Markus er sint, han mener jeg gjør ting for å fjerne han. Jeg gjør ikke det, eneste er medisinene. Han liker ikke at jeg tar dem, men jeg må. Jeg orker ikke ny runde på psykehuset nå. Da får han bli sint, men nei, det skjer ikke. Spiser så lite som mulig, da kommer hun lille jenta tilbake. Hun gjorde det sist jeg ikke spiste. Nina vet om dem, hun liker ikke mennene, hun liker den lille jenta. Hun ber meg ikke skade meg selv, hun vil bare at jeg skal bli tynn, bli en annen. Stemmene i hodet, de kan bare kreve. De sier jeg må dø, de sier jeg må leve.. Det er slitsomt, hele tiden få høre jeg ikke er bra nok, hvor stygg og feit jeg er. Jeg fortjener ikke ha det bra. Så når jeg har hatt en bra dag, vel da kommer straffen om kvelden og natta. Noen ganger våkner jeg av at noen skriker, men det er bare inni hodet mitt. Våkner svett og jævlig. Tror det er vanskelig for en som ikke hører stemmer å sette seg inn i hvordan det er. Er som en radio som skurrer, innimellom klare og tydelig ord og setninger, ellers bare støy. Faen, er så lei av å ha det sånn

You´re still breathing - you´re making me known.. Skyggen ved vinduet følger med. save me God!!! Sitter og leser gamle dagbøker, det begynte tidlig, første gang jeg skrev om at jeg hadde stemmer var i 2001, da var jeg 17 år gammel. Etter det har det bare ballet på seg. Nå er jeg uføretrygdet, bor i bemannet bolig, ser psykologen 1 gang i uka ca, og har resursteam som følger opp den ene medisinen hver annen uke. Så kan jo si jeg får masse ut av systemet. Men jeg vil ikke være i systemet, jeg vil klare meg selv. Men jeg vet det er for tidlig. Kan ikke gå fra 3 tilsyn om dagen til ikke noe + bo et helt nytt sted. Men det kommer til å skje, før eller siden. En jeg var innlagt med i 2 1/2 år på en sikkerhetsavdeling, vel, hun sluttet på medisiner da hun ble skrevet ut, og har ikke hatt problemer eller innlegelser etter det. Hvorfor får ikke jeg sjansen til å prøve det? Nina mener jeg er av den typen som trenger medisiner, fordi gang på gang jeg har sluttet eller krøllet med medisinene mine har jeg blitt innlagt over lengre tid. Men men. Bang my head on a sunday morning...

jeg er meg, men hvem er det?

Vært hos psykologen i dag, fikk faktisk utbytte av timen. Vi snakket sammen, ikke bare hun som snakket til meg, men vi snakket sammen. Ikke ofte vi gjør det. Men skjønner ikke hvorfor hun må ta opp det vanskelige rett før timen er ferdig. Er vel for at jeg skal gå å tenke på det, reflektere. Det går bra med meg nå, vi snakket ikke om innlegelse, for det trenger jeg ikke. Klarer meg hjemme nå. Kanskje zypadheraen hjelper på. Nå er hodet mitt tomt, så skriver mere senere...

Ø- hjelp fra helvete

Var og fikk zypadhera i dag, formen har vært relativ dårlig de siste ukene, egentlig helt siden jeg ble skrevet ut egentlig. Har ikke samtale med psykologen før torsdag, men hun ringte meg i går og fikk en haste time forrige fredag. Var på ressursteamet i dag, de ble bekymret og kontaktet ø- hjelp teamet på vinderen. Møtte der en psykolog kjerring som var helt forferdelig. Snakka til meg som jeg skulle vært et barn.. Hallo??? Jeg er 32 år gammel. De fant ut at de ikke ville legge meg inn, at jeg måtte snakke med N på torsdagen, og at hun skal søke meg inn på nytt. Er forsåvidt enig der. Men likte ikke måten hun snakket til meg på. Legen som var til stede sa nesten ingenting, han stilte bare de standard spørsmålene de må stille " Har du skadetrang? - Ja, Vil du dø? -Litt, men har ingen suicide planer" Det var det det gikk på. Rart at en samtale på 5 minutter kan avgjøre at jeg ikke burde bli lagt inn. Ikke når personalet her jeg bor, meg selv og sikkert de andre også vil jeg skal legge meg inn

Har planer om å dra på byen på fredag med en super venninne, det kommer til å bli drit bra, det er noe av det som holder humøret oppe, noe som gjør at jeg har noe å glede meg til. Så Vigdis du er den beste vennen jeg har! Tusen takk for at du er i livet mitt