seponering

Endelig begynner det å skje noe. 50 mg leponex er borte, om 5 uker 50 mg til. Dette går rette veien. Håper på et opphold på BET snart.

Jeg er fornøyd ;)

Politi uten uniform

Uniformen henger i skapet, han står utenfor. Jeg gjemmer meg.

Men i skrivende stund har jeg det bra. Har fått en god, en kjempe god venn. Håper jeg en dag kan fortelle om meg, men om han er klar til å lytte vet jeg ikke. Det er så mye. Men jeg hr det bra. Ja, faktisk så har jeg det.

Mamma ringte, spurte meg om råd, det satt jeg pris på. For hun vet at jeg vet. Jeg er ikke dum. Langt ifra.

Inni gangen innerst ine hang den, pollitiuniformen. Husker jeg tok på meg lua. Men han er død nå, men han hjemsøker meg dag og natt.

Nå skal jeg slutte på medisiner. Jeg vet det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å få et bedre liv etter BET, har virkelig troen det vil hjelpe. Jobb fra 9-17 hver dag. Og ordne en aktivitet til meg når jeg skrives ut.

Jeg har begynt å synge. Ikke offentlig, men du vet hvem du er, du som får meg til å føle meg levenede, at jeg ikke bare er et skall som som vandrer rundt uten mål og mening. Takk til deg R. Du gjør hverdagen min enklerere. Jeg slipper å sitte i stemme helvete. Stemmnene har for mye makt, jeg vet det. men med deg kan jeg slappe av. Jeg kan be dem holde seg unna?

Uniformen er tatt bort, Men det er ikke jeg. Men det får bare være. Han er død, det er ikke jeg. Jeg må lære meg å leve livet.

Lvet er en sang

Verden uten farger

Ting går bra for tiden. Har noe å gjøre, ikke en jobb, men jeg lærer meg å bli mere sosial enn det jeg var før. Skal legges inn på BET, for de som ikke vet hva det er, så er det "basal eksponerings terapi", skal bruke 4 måneder av livet mitt på å slutte på medisiner, bli fri. Bli  meg selv igjen. Men klarer jeg det? det er det store spørsmålet. Jeg er veldig motivert, og virkelig brenner for at dette skal fungere for meg.

Rus? har ikke rusa meg siden septemer i fjor, har sagt nei flere ganger, så er stolt av meg selv. Alkoholen er der den pleier å være, i butikken på hylla der. Roper mot meg når jeg går forbi, me det gjøre ikke meg noe. For jeg kontrolleren den, og den kontrollerer ikke meg.

Ensomheten, vel den er der hver dag. I søken om å finne en som forstår, skjønner og støtter, jeg har en, godeste ronald, du skal vite hvor mye du betyr for meg. Holder ut med meg og alt det rare jeg sier og gjør. Takk!

nå runder jeg av for denne gang, satser på å blli mere aktiv i 2018.

bye for so long

snart på ferie :)

Jau, da er det under 1 uke til jeg drar til bulgaria med besteste Kristina.

uendret sinnstilstand

Nå har jeg hatt det kjipt lenge, for lenge. Jeg sitter å vurderer en innleggelse, men jeg får ikke til å be om hjelp. Skulle ønske jeg var sterk. Noen vil si jeg er sterk som står i det, at jeg ikke legger meg inn, men andre vil si jeg er sterk hvis jeg legger meg inn. Jeg tenker mye, hører mye stemmer og ser at ting forandrer seg. Plutselig er jeg ikke i 2016, men i 1991, lukter, syn alt forandres. Det er kjempe skummelt. De sier jeg dissosierer, men jeg vet ikke.. Jeg vet ikke noe. Skal jeg være sterk og ikke legge meg inn, eller skal jeg være den sterke som legger meg inn. Jeg er flytta over til spes pol, så har fått ny behandler etter jeg skrev her sist. Er veldig fornøyd med hun nye. Hun ser meg, ikke bare stemmene. Stemmene er der, men det er jeg også. Men nå begynner de å ta overhånd. Den lille jenta er tilbake. Har klart å gå ned 10 kg, så det er veldig bra. Og derfor er hun der. Kontrollerer hva jeg spiser og hva som skal kastes opp. For det er det som skjer når jeg spiser, jeg må bli kvitt det....

Følelsen av å være helt alene

Jeg er alene, helt alene. Ingen skjønner, ingen forstår.

Jeg har spist piller. Ikke mange nok til å dø, men nok til å slippe meg selv en liten stund.

At de ikke skjønner, ikke forstår. Men jeg lar dem ikke se, lar dem ikke forstå. Jeg er helt alene når jeg våkner. Skulle ønske jeg slapp å våkne. At jeg la meg i kveld, og slapp å våkne i morgen. Alene.

Halve  meg er borte... Demoner, de overtar. Stemmene overtar. De som styrer hodet mitt overtar. Dette er ikke trygt. Burde ikke være alene nå, men er nå slik det er nå. Skada meg istad. Lot barberbladet gli over huden, flere gangen, på kryss og tvers. Jeg sa det ikke til han, tilsynsmannen. Kommer en ny tilsynsmann im 20 min Bare å ta medisinene og be han gå. Jeg vil ikke ha menn her inne nå, det sitter en i hjørnet og følger meg. Vokter over meg, slik at jeg ikke sier noe feil. Jeg er nummen etter alle de pillene. Frister å ta mer, men vil ikke bli pumpa.

 death greets me warm, now i will just say goodbye.. Metallica på i bakgrunnen. Fade to black... Life it seems will fade away.. Jaja.. I have lost the will to live, simply nothing more to give.
Håper tilsyns mannen skjønner at det er noe galt, samtidig vil jeg ikke det. Can´t stand this hell i feel...

En smak av frihet

Nå er jeg hjemme igjen, etter ca 2 måneder på psykiatrisk. Møtte mange mennesker som betyr mye for meg. Jeg er alene nå. Det føles godt, men er redd meg selv. Jeg lyver, sier jeg ikke har tapetkniver, det er noe som ligger i skuffe sin, jeg har piller nok til å drepe en hest. Men jeg sier ingenting. For det er mitt. Litt må jeg få ha for meg selv. Jeg har ikke planer om å skade meg eller ta intox. Men er en trygghet at de er der.