lykken er en fugl som fór forbi..

En glad og lykkelig følelse har vært hos meg de siste dagene. Jeg har møtt ei jente og mannen hennes. Kjempe trivelige folk. Men nå er alt stille. Jeg har inget å se frem til, jeg har ingen glede av å stå opp. Jeg er lei livet, men kjemper hver dag for å komme igjennom det. jeg er en kronisk depressiv person, som alltid ser det værste for meg selv. Andre har jeg et helt anna forhold til. Jeg vet jeg må "snu" det rundt, slik at jeg kan være litt konstruktiv mot meg selv også. Men siden jeg var liten er jeg lært at jeg er i veien. Jeg var jenta som stod på feil tid til feil sted. Det var jeg som tømte spybøtta til søstra mi, mens mamma lå full på sofaen. enkelte ting kan man ikke glemme.

Jeg husker også at jeg og pappa var på sykkeltur og det begynte å regne og tordne. Det er et positivt minne. Så hjernen min er ikke bare fullt opp med dritt.

jeg har fått betennelse i såree mine. Tok ut stingene etter tre dager, og de skal være der i 12. Men det væsket gult ut av dem, og da tok jeg dem ut. Så armen min er ikke pen nå, den er regelrett stygg.

I cry to the alleyway, confess all to the rain, but I lie straight to the mirror, the on I've broken to match my face.

Jeg er knust, ødelagt, jeg er dukken som manglet et øye, som lå i en krok for seg selv, ensom glemt.

men nok engang var dette et negativt innlegg, selv om jeg har hatt noen fantastisk bra dagen sammen med deg Monica!!!! Kjempe gled i deg!!!

hva skal man si?

Hva skal man svare når personalet spør om det går greit? Skal man si ja, fint. Eller: det er jævlig akkurat nå, for jeg har hatt det så bra, så boom bare forsvant det. Da kommer følge spørsmålene. Og de orker jeg ikke svare på. Så jeg nikker fint, sier ja, bare fint. Vræææl, kunne slått dama midt i trynet.

Hvordan forklare at man ikke skal feire jul med familien? Jeg sa det til mamma, men virket faktisk som om hun skjønte meg. Så julen i år blir alene her på hybelen, med helsekost tablettene mine.

Var jo i sverige i går, kjøpte noe som het "fat-burn" , og tok en av de i morges sammen med karbo blokk og krom, og jeg har ikke hatt lyst på mat, ikke følt meg sulten engang. Så jeg vet hva jeg skal kjøpe i sverige neste gang jeg er der.

Gleder meg helt villt til i morgen!!!!

legevakta

Flaut.
Sendte melding til mamma at nå måtte jeg sy, vips så stilte dama opp for meg, kjørte meg til legevakta, satt der sammen med meg. Tok vel et par timer tilsammen.

Jeg satt i senga, hjertet slo fort og jeg svettet. Jeg begynte å skjelve. Så tenkte jeg på barberbladet mitt, det som ligger så fint i den rosa boksen sammen med melolinen. Så på den, og visste, jeg visste jeg måtte kutte, jeg måtte kutte for å få bort den voldsomme uroen. Tabletter ville ikke hjulpet. Men det hjalp meg å kutte, hjalp å se blodet farge håndkle rødt. Det hjalp å se at jeg ødelegger min kropp, at det er JEG som gjør det, ikke han. Når jeg kjenner han, hører på han. Jeg vet ikke om det er jeg som ligger mellom døden og livet, for de sier han har vært død i 8 år. Nei, det stemmer ikke. For han er sammen med meg hver eneste dag. jeg hører han, jeg kjenner pusten hans, jeg føler at han tar på meg. jeg føler han.

For å slutte å føle, ja, da skader jeg meg. Smerten blir en annen, noe jeg kan vise andre. For de andre sier "jeg ser ingen, du er psykotisk, har du tatt medisinene dine?" Ja, jeg tar medisinene mine, men jeg er for faen ikke psykotisk selv om jeg vet at han tar på meg. Jeg ser han for faen, jeg kjenner kroppen hans. Jeg kjenner det jeg kjente da, det kjenner jeg til nå.

*kniven i hånden, dypt i hjertet ditt sitter*

Død fjerner ikke mennesker. Mennesker blir enten engler eller demoner. Og jeg har endt opp med de tolv demonene. May Og de tolv demonene, og han er lederen. PTSD? Nei, det er tull. Dissosiativ lidelse? Uspesifisert ikke-organisk psykose lidelse? Hallo, skulle tror jeg er gal.

Ensom i livet ja.

hvis jeg virkelig vil

Vil jeg dette her, vil jeg sitte i denne stolen og skrive det jeg skriver. Vil jeg fryse? Jeg fryser nå, og i natt, lå med alle klærne på, klarte ikke tanken på å kle av meg.

Vil jeg virkelig dette, vil jeg være på en åpen avdeling, helt overlatt til meg selv? Vil jeg føle meg utrygg? For i dag er en utrygg dag. Tankene går i kaos, stemmer og bilder blander seg inn. Hva som er virklig av dem, vel jeg vet ikke. Har en enorm trang til å skade meg selv, bare kutte løs så blodet spruter. Men, jeg har gjort et løfte, og det løfte skal jeg holde. Det er viktigt for meg.

Venter og venter på en melding som ikke ser ut som kommer :-(

Alene om natta, syns jeg hørte noen som drev og banket på ruta i natt, men det må ha vært en innbilling, for jeg har nemlig persienner, og det var ingen som rørte de. Kanskje det bare var jeg som håpet på at noen ville komme inn, være der sammen med meg? Jeg vet ikke.

Ana, kjære ana.. Jeg kommer til deg, du må bare la meg få tid.. Fant ut at desserts på engelsk var stressed baklengs, og det stemmer det. Dessert er stress. Mat er stress. Har nå kommet til punktet at jeg ikke kan tygge maten, den må bare "gli" ned, yoghurt er et godt eksempel. Eplene har jeg begynt å skrelle, for skallet vil ikke ned. Gleder meg til jeg blir tynn igjen. If you dream it, you can do it... Og jeg vet at "i can do it".

Irriterer meg at hendene mine blir lilla når jeg fryser, neglene og alt. Ergo lilla neglelakk, matcher hudfargen.

Jeg skal på skolen på tirsdag, faen som jeg gruer meg. Jeg fikser det bare ikke. Jeg ender vel opp med å gå til skolen og ikke gå inn. Liker meg ikke der.

Alene, jeg er alene, alltid.

Ei som bor her med meg snakka om selvskading i går, så ut som hun syns det var ok å få pratet litt om det, for vi er de to som gjør det her, de andre har andre problemer.

Tårer skal være salte, og jeg mangler salt. Jeg gråter ikke. For tårene fjerner ikke smerten, fjerner ikke følelsen av hendene hans på hele meg. Fjerner ikke de vonde følelsene og bildene, minner kalles det, mareritt sier jeg.

dans på min grav

Ikke føl sorg, ikke vær triste, for livet gir meg ikke mye godt. jeg vil dere skal danse på graven min, ikke sørge over døden, men feire livet. Jeg er ikke suicidal nå, men tankene er der hele tiden, jeg har den alltid i bakhuet, hvis noe skjer, dø, mister jeg bussen, dø, hvis det er klaustrofobisk, dø. Døden er svaret på alt. Men jeg skal ikke dø nå, jeg vil bare at folk skal vite hvordan det er.

Det er flere torner enn roser i oslo by, og lykkelig er den som har et rolig liv i kveld.

Det gjør vodt å stikke seg på torner, ikke de du ser, men de som kommer som stikk inni sjelen. Vekker opp de døde og det som følger med.

Demonene er ikke snille i dag, de har fått meg til å gjøre ting, livsfarlige ting. Men de synes ikke. Jeg har ikke kutta mig, prøvd å henge meg eller dunket hodet. Det er den evinnelige kampen om mat. Mat mat mat mat mat mat. Jeg blir gal av mat. Jeg hater mat! men jeg elsker det samtideg, derfor er det så jævla hardt. Overalt spiser folk, jeg slipper ikke unna. Så det ender med isolasjon. Vil du du dele en pizza? - nei Vil du ha is? - Nei Vil du ha nystekte vafler? - Nei, nei og atter nei. Slutt å tilby meg så mye mat hele fuckings tiden. Faen as, skyt meg i hodet med ei dobleløpa hagle. Sånn der var frustrasjonen for mat tatt litt bort. Nå skal jeg drikke kaffe. Høy på nikotin og koffein. Før var det hasj og amfetamin. savner amf veldig, men jeg vet jeg aldri må røre det igjen, for da er jeg på kjøret med en gang. Hasj, det koser jeg meg med, men der har vi det ete-kicket man får noen ganger. Men jeg holder meg unna mat, om jeg så skal grine av sult. Og jeg gråter ikke. Verden er ikke verdt en tåre.

tatt fra journalen min på gaustad

ved innkomst presenterte pasienten psykotiske symptomer og bekreftet bl.a. hørselshallusinose i form av to mannstemmer. av og til identifisert som pas sin bestefar, som ba pas skade seg selv og kunne lage regler for pasientens øvrig adferd. I tillegg var hun overbevist på at hun burde dø, og uttrykte ønske om dette, samt ba personalet skyte henne med pistol. Hun fremstod hyppig med fjernhet, påfallende underlig adferd, hvisking av repetering av setninger og eskalenrende motorisk uro, vandret rundt i rommet og lot seg vanskelig kontakte da personal eller behandler forsøkte dette på ulike måter.Det forekom initialt og i lang tid etter ankomst var det en rekke episoder hvor pas forsøkte å skade seg selv ved å løpe målrettet mot skarpe kanter og murvegg med en overbevisning om at dette skulle medføre død og endelig stans i det hun ettervert beskrev som tankekaos og påtrengende "bilder i hodet" som vakte stærkt følelsesmessig ubehag hos pasienten. Pas var lenge på skjermet enhet og måtte beltefikseres svært ofte etter at hun ikke lot seg stoppe selvskadingen. Fremstod som generel utrygg, mistenksom og uttrykte mange ideer om å bli være under påvirkning av demoner og eksterne krefter. Fremstod taus og gav dårlig kontakt i behandlings samtaler.

Dette er vel meg i en kort forklaring på mitt "psykiske" problem, neste blogg skal være mer positiv..

Under vann

Man hører ikke mye når man er under vann, alt blir dempet på en behagelig måte. Jeg vil ha det slik nå. Lyder og bilder er så skarpe, jeg skraper meg på kantene av det jeg ser. Demonen jager meg i dag. Spiste for mye i går, har lagt på meg 300gram, ja det er mye for meg, så i dag er det kun et eple og kaffe som er lov. Min lov, hans regler.

Lengsel etter nærhet, ikke fysisk seksuell nærhet, men en å bare klemme.