snart dagpasient

Etter å ha vært på akuttposten i over 2 månder har de funet ut at jeg skal bli dagpasient. Jeg både gleder og gruer meg.

sinnets lidelse

Når man ikke kan styre hva man tenker, hva som skjer med tankene, om det er noen andre som styrer dem. Stemmene er sterke nå. Burde kanskje ikke blogge nå, men jeg prøver. I see all the young belivers... Det er mange som sier at det å høre stemmer er ens egen vilje. Jeg velger ikke å høre stemmer, jeg velger ikke å ha det slik jeg har det nå. Jeg angrer på kuttene jeg kutta istad, men der og da var det viktig, komme litt "ned", ikke la tankene fare. Hva jeg føler etter jeg har kutta? Jeg føler tomhet og litt frihet, for jeg vet jeg vil få fred fra stemmene. De sendte med medisiner, skal jeg ta dem eller ikke?

Sola står på himmelen, men fortsatt er det natt.

I fall, 'cause I let go...

hvis, dersom, at...

Jeg har vært på akutten i over 1 mnd, skal være der til jeg får plass på enn langtidsavdeling. Er både for og imot det. Føler at jeg svikter alle rundt meg.

kutt

Skada meg i natt. Har ikke gjort det siden 17. mai. Så det er et lite nederlag. Veggene tok meg,klemte meg, stemmene og tankene kjørte.

syk

Jeg har klart å få lungebetenelse. Går på anti-biotika og cosylan mot hosten. Hadde ikke feber i går, men i forigårs var den 39.5, føler meg ikke syk, bare at jeg blir fort sliten. Cellene får ikke nok oksygen. Hoster hele tiden, men vegrer meg for å ta cosylan, det smaker jo høkk. Blæh. Men jeg kom meg på DPS i går, selv om at jeg måtte ta taxi til, men hjemover tok jeg buss og trikk. De skal avvente med å fjerne leponexen, de tenkte jeg skulle stå på zyprexa som fast medisin sammen med abilify. Men jeg står på zyprexa som eventuell medisin, har ikke brukt det på mange måneder. Bruker egentlig lite eventuell medisin. Jeg kunne tatt mere, men jeg tenker at da blir jeg så ødelagt neste dag. Siden formen svinger så. Men men

Jeg er så glad for å ha Kristina som venninne, hun hjelper meg mere enn hun vet selv. Jeg er ikke alene, jeg har en venn jeg kan le med, være sammen med. Selv om hun er 7 år eldre enn meg, men det føles ikke sånn. Vi er ganske like, både på godt og vondt.


Hoster og det raller i brystet mitt. Ikke godt. Er støl i brystet og ryggen, men det går vel over, ellers blir det ny time hos legen. Er jeg ikke bra neste uke så drar jeg tilbake til legen. Få andre medisiner.

mini-team

I dag er det ansvarsgruppemøte. Jeg gruer meg. Selv om jeg vet hva som skal tas opp. Sover så innmari dårlig om natta, sover og våkner, soverlitt og er litt mere våken. Veldig irriterende, siden jeg blir så sliten. Tipper de sier på møtet "det går så gbra med deg". Beeep, feil. Det gjør ikke det. Holdt på å kutte meg i går, men Kristina sendte melding om hun kunne komme på besøk, og da var situasjonen annerledes. Hun reddet meg selv om hun ikke vet det selv.

Lurer på om hvordan ting blir. Var så sint i går. De skal seponere leponexen min, og det i for seg er jo bra, men de fjerner alle medisinene mine. Jeg er livredd for å bli dårlig igjen. Og Nina er jo imot innleggelser, kun hvis det er fare for liv og helse. Syns det blir helt feil. Kan jo hende jeg ikke tåler å slutte på leponex...

vet ikke...

"hvordan har du det?" - Jeg vet ikke.. "DU vet vel hvordan du har det?" - Nei, jeg gjør ikke det. Tankene kjører, bilder, mennesker som kryper rundt. Stemmene herjer. Psykologen mente at å spise mer (kommer ikke på tale) og begynne å trene (noe jeg har gjort). Skal trene i morgen. Sammen med Kristina, det blir gøy. Jeg kan føle glede, men kaoset er så stort.