low mans lyric

It is hard at the end of the day.

Jeg føler meg "jeg vet ikke". Jeg vil ikke kjenne etter, vile ikke tenke, vil ikke få de tankene, minnene opp igjen. De ligger å lurer. Stemmene sier de skal hjelpe meg, hvis jeg gjør det de ber meg om. Nå er det maten som får gjennomgå. Jeg får lov til å spise, men max et knekkebrød, eller 6 skjeer med havregryn. Men jeg har ikke melk, så da blir det ikke noe havregryn. Sukker er totalt utelukket. Spiser jeg for mye må jeg kaste det opp igjen. Og jeg vil ikke snakke med de som jobber her om det, for alle misforstår. Jeg er ikke tynn "hun kan ikke ha en spiseforstyrrelse, hun er jo kraftig" Ja jeg er kraftig, men maten er et problem. Jeg veide 47kg før jeg ble innlagt, nå, vel nåla viser 70, er ikke rart jeg ikke føler meg vel i denne feite kroppen. Men stemmene skal hjelpe meg, det har de lovet.

So i cry to the alleyway
confess all to the rain
but i lie straight to the mirror
the one i've broken to match my face.