Jeg er alene nå. Hjernen min er på kjøret. Først får jeg vite jeg er en belastning så glemmer psykologen meg. Kjipt. Er det meg det er noe galt med? Ja selvfølgelig er det det. Blitt litt kjent med ei jente som bor her, og det er veldig koselig, ikke så vanskelig å dra opp på fellesen da.
Jeg har en smerte inni meg, vet ikke hvordan jeg skal beskrive den, men det er som om noen står på brystet mitt, vanskelig å puste.
Dette har vært en vanskelig uke. Mye følelser og mye stemmer, tankekaos. Jeg skulle ønske jeg var annerledes. En som ikke er en belasting (som jeg har fått bevist at jeg er) for venner (de få jeg har) og for systemet(psykologen min glemte meg). Jeg opptar plassen som andre kan ha bedre nytte enn meg.
Hadde jeg vært psykologen min, da ville jeg lagt meg inn. For tankene mine er ikke bra, sunne på noe vis. Det går på død og selvskading. Faen. jaja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar