"flink du er"

"Courage"

I told another lie today
And I got through this day
No one saw through my games
I know the right words to say
Like "I don't feel well," "I ate before I came"
Then someone tells me how good I look
And for a moment, for a moment I am happy
But when I'm alone, no one hears me cry

I need you to know
I'm not through the night
Some days I'm still fighting to walk towards the light
I need you to know
That we'll be OK
Together we can make it through another day

I don't know the first time I felt unbeautiful
The day I chose not to eat
What I do know is how I've changed my life forever
I know I should know better
There are days when I'm OK
And for a moment, for a moment I find hope
But there are days when I'm not OK
And I need your help
So I'm letting go

I need you to know
I'm not through the night
Some days I'm still fighting to walk towards the light
I need you to know
That we'll be OK
Together we can make it through another day

You should know you're not on your own
These secrets are walls that keep us alone
I don't know when but I know now
Together we'll make it through somehow
(together we'll make it through somehow)

I need you to know
I'm not through the night
Some days I'm still fighting to walk towards the light
I need you to know
That we'll be OK
Together we can make it through another day

Den lille jenta i meg sier "flink du er", jeg spiser kjeks, max 4kjeks 4 ganger pr dag, det kan jeg overleve på. Forhåpentligvis går jeg litt ned i vekt samtidig. Jeg må bli tynn, må føle knokler, hoftebeina skal bli synlige, ikke begravet bak ett tonn med fett. Jeg hører på den lille jenta. Hun er hyggelig, det er demonene som er de slemmer, men de holder seg unna nå, de ser at jeg klarer dette. Eneste problemet er pappa og mamma og evig mas om mat. "har du hatt anorexi?" lurte psykologen på i dag, "ja" svarte jeg, men jeg skulle ha svart, at jeg hadde kontroll. For dette dreier seg å kontrollere livet mitt. Jeg har null kontroll over stemmene og hva de får meg til å gjøre. Jeg gjør det de ber om, slippe maset demses.

Men i dag, i dag er en bra dag. Jeg og den lille jenta leker, jeg må beskytte henne mot de farlige. Av en eller annen grunn så har de respekt for henne. Kanskje fordi jeg viser henne mer respekt.

Hvorfor jeg skriver dette, jo for stemmne kan ikke lese, de kan høre. Så jeg skal begynne å skrive til psykologen min, får mer ut av samtalen, hvis jeg kan styre den litt. Greit nok at hun har en utdannelse, men jeg er meg og har mitt. Hun kan ikke jobbe med meg hvis jeg ikke samarbeider. Timen hos henne i dag gikk bra, hadde med 3 dikt, så snakket vi mer om det jeg skriver om. Timen var bra.

Her på hybelen går det så som så, har fått innvilget tilsyn 1 time om dagen, men det er ikke alltid det går, det skjønner jeg. Det er jo 25 stk som bor her, men jeg syns det er litt lite. Hvis noe plager meg, så kommer jeg halvveis i samtalen, så vips, jeg må gå, må til neste bruker. Og jeg sitter som en idiot med følelsene mine helt blottet, naken og ensom. Bruker lang tid på å "lukke" meg igjen. Det vet ikke de, og det trenger de heller ikke vite. Så jeg sier minst mulig, men gir litt, merker fort om de har tid til å høre på meg. Så det blir mye svada snakk. Om de bare hadde mere tid ETTER jeg har åpnet meg. Ja ja.