Døden ja. En feig vei ut av elendigheten, men man er garantert at det ikke vil være mer. Man er ikke, eksisterer ikke. Jeg er ikke suicidal nå, men dødstankene surrer rundt i hodet mitt. Enkel vei ut av dette helvete noen vil kalle livet. Jeg vil kalle det helvete. Jeg er alene, nesten ingen venner, og de vennene jeg har ser jeg nesten aldri for de har sitt og sine liv.
I dag har jeg ligget på sofaen etter jeg har vært på DPS og vært med ambulant team. Føler meg så rar, uvel på en måte.
Får tvinge meg gjennom denne dagen, i morgen har jeg ingen planer. Synker ned ned ned. Kræsj, there i hit rockbottom....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar