blåst i huet

Vet ikke hva jeg skal skrive om eller hva jeg skal gjøre. Jeg sitter her, alene, som vanlig. Hodet mitt er blåst for tanker følelser og alt som går an. I morgen skal jeg møte Carina etter malekurset. Malekurset var litt gøy, håper bare at det ikke kommer mange flere i morgen. Sist gang var vi 5, akkurat passe for meg. Men kommer det flere så kommer jeg til å få totalt noia.

Lurer på hva jeg og Carina skal finne på noe i morgen. Jeg skal hvertfall ikke drikke kaffe, orker bare halve koppen uansett. Men men, det er slikt det er..

Jeg har så lyst på et dyr, en liten søt rotte, en jeg kan kose med. En som gjør at jeg vet noen trenger meg. Da vil jeg kanskje ikke hatt de dødstankene jeg har for tiden. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, men jeg leker med tanken hva døden vil gi meg.

sliten

I dag er jeg sliten, vet ikke hvorfor vet jeg ikke. Har ikke gjort noe spsesielt som krever energi. Men jeg er tappet for krefter. Orker ikke prate, ikke gjøre noe. It's always raining in my head...

Har hatt det koselig hos cecilie, men ble så tomt å komme hjem. Helt alene. Ingen her. Kontakten min gikk 15 min før tiden i dag, fordi jeg ikke snakket og hun hadde mye å gjøre. Ble skuffa. Må jeg alltid prate? Må jeg alltid fylle stillheten. Og når jeg virkelig kan trenge noen, så går dem. Eller henne for å være konkret. Men jeg får stå gjennom dette alene. Frister å kutte meg nå. Men jeg har ikke følelser i armen, så det er ikke noe vits. Jeg har seff 2 armer. Dumme meg. Men jeg har ikke noen barberblader... Skulle ønske jeg hadde. Kanskje jeg skal ned på deli å kjøpe noen? May Lill nå er du dum. Ja jeg er dum, la meg få være dum. La meg være det misfostra vesenet jeg er.

Baby, join me in death.

Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Har ingen å ringe, ingen å prate med. Jeg er så jævla ensom, alene. Og det ble ikke bedre av at kontakten min gikk 15 min før tiden. Viser bare at jeg ikke betyr noe.

Won't you die tonight for love?

This life ain't worth livin'...

Føler at jeg er i veien, at jeg ikke burde eksistere. Gi plassen min til noen andre. Jeg okkuperer dps, jeg okkuperer denne hybelen, som sikkert noen andre trenger mer enn meg.

Jeg vil dø, jeg vil leve. Tragisk, jeg er så jævla tragisk.

rart

I dag er det torsdag. Skal bort i dag, gleder meg. Slippe å sitte her og stirre inn i veggen og tankene bare kværner. Så det er bra å komme seg vekk litt.

Psykologen begynte å snakke om begynne å jobbe, ikke vanlig jobb sa hun, en som er tilrettelagt. Men hvorfor søke meg på uføretrygd da? Jaja, men hun sa det ikke blir snakk om før et par tre år. Så hvorfor ta det opp nå???

Våkna klokka 05 i dag, kjedelig.

Klokka nærmer seg halv 8, tiden går fort.

å gjøre en fjær til fem høns

Det irriterer meg at jeg alltid skal bekymre meg. Drar jeg bort så kommer tankene: slo jeg av lyset, låste jeg døren? Vet det er normalt å tenke slik, men det følger meg hele tiden, det gjør at jeg ikke klarer å slappe av og nyte der hvor jeg er. For noen dager siden sov jeg hos en kompis, og alt jeg klarte å tenke på, var om jeg hadde slått av lyset og at det kom til å begynne å brenne. Jeg visste innerst inne at ja, lyset er av. Men alikavel så satt den tanken der. Jeg har en spesielll ruitine før jeg skal ut, da går det bra. Siden da vet jeg at lyset er av, vinduet er igjen og døren er låst. Gjennomfører jeg ikke dette ritualet så vet jeg ikke om døren er låst, vinduet igjen og lyset av. Det er veldig slitsomt å ha det sånn.

Hadde besøk av ambulant team, ba på kaffe til carina, siden svein ikke hadde kommet enda. Da bryter det ut fra carina, at jeg er den eneste som byr på kaffe, eneste som gir svein mat når han har koffein sjokk. Trudde det var vanlig å be folk på f.eks kaffe når de kom på besøk. Men jeg var vist den eneste. Et tegn på sunnhet. Og det er jo bra.

Psyk har søkt meg til farakologisk et eller annet, for å gå gjennom medisinene mine, forhåpentligvis så går de med på å kutte leponexen og seroquelen, slik at jeg bare står på abilify og rivotril og nexium. At jeg slipper 9 tabletter morgen og 8 tabletter kveld. Syns det er unødvendig mye. Men leponexen vil jeg ha bort. Den gjør at jeg sikler, blir unormalt sulten og trøtt. Det er litt slitsomt hvis jeg er borte hos noen og sovner klokka ti pga de dumme medisinene. Det er ikke normalt for en på 27 å måtte legge seg kl 21 fordi man er for trøtt for å gjennomføre ting. Det går ut over livskvaliteten min.

Jeg er på en ny diett nå. Yoghurt og banan, eller frukt generelt. Håper det vil fungere litt, for jeg trenger å gå ned noen kg. Og jeg er så lei av å spy. Familien vet det ikke, men psyk vet at jeg spyr hvis jeg har spist for mye. Men hva er for mye? Jeg hadde et ete-kick i forrige uke. Snakke med carina om det, og det var vist et vanlig måltid. Men for meg ble det for mye. 3 knekkebrød, 1 youghurt og 2 bananer, jeg syns det er mye til å være meg. Så det havna i do... Jeg må bli mere aktiv, brenne litt fett. Søsteren min er tynn, og hun veier fem kg mindre enn meg, men hun er nesten bare muskler. Så jeg må komme i gang med et eller annet. Og jeg vet ikke hva det skal være. Men jeg får finne ut av det. I mellomtiden så kan jeg gå turer og slikt.

Trudde doen var tett, siden det siv vann nederst ved gulvet, men i dag kom det ikke noe vann, så jeg har en teori om at når jeg dusjer så renner det vann inn der, som så siver ut igjen i løpet av dagen. Jeg trenger ikke tenke det værste med en gang. Men men.

Kino-tur

Jeg var på kino i dag, så en 3D film, har aldri sett 3D filmer før, så det var en ny og positiv opplevelse. Var med en venninne jeg ikke har sett siden i høst. Så det var koselig opplevelse.

Ellers går det så som så. Skal ikke klage for mye.

Når mitt hode ikke lenger er mitt...

Når stemmene i hodet tar over makten, hva sitter jeg igjen med da? Jeg sitter med et hodet som ikke er mitt. Jeg klarer å holde masken ovenfor familien og venner, men inne i meg er det full krig. Tanker som kommer som absolutt ikke er mine, en kropp som ikke er min. Jeg kan se på meg selv og tenke, hva er dette, dette er ikke meg.

Jeg legger meg om kvelden, blir liggende å tenke. Hva hvis jeg sluttet å eksistere? Hvordan ville folk reagert? Jeg vet ikke. Lei seg kanskje. Men det er ikke meg de mister, de mister den som har tatt over kroppen min, hodet mitt.

Å høre stemmer. Det er grusomt. Det er full krig. Masse bråk. Sinte stemmer, rolige stemmer. Krig stemmene seg i mellom.

Jeg er sliten. Skulle ønske jeg hadde overskudd, kanskje fått en liten jobb, men slik det er nå, vel, jeg har ikke ork. Stemmene dreper meg. De hindrer meg i å fungere normalt. Skulle bare ønske det fantes en medisin som fjerner dem, ikke bare demper dem. Jeg vil ha dem bort.

hvorfor

Hva skjedde egentlig? Hvorfor var var barnevernet så slemme mot mammma, hvorfor la de meg inn som fjorten åring, medisinerte meg med risperdal som 15 åring? Fordi jeg ikke var som de andre? Fordi jeg klarte ikke være i klasserommet enhel time? Fordi han levde og fortsatt klådde på meg. Husker den gangen, "se hvor langt du får fingeren inn" *spy*

Hvorfor sendte meg på et psykiatrisk ungdomshjem? Et sted hvor jeg lærte at det var greit å knuse glass og ødelegge ting?

Hvorfor klarer jeg ikke jobbe, det er ikke latskap, jeg får det bare ikke til. Hvorfor er jeg så lei meg, men ikke klarer å gråte. Hvorfor gruer jeg meg til hver høytid? Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor er jeg. Jeg har ikke rett til å oppta plassen til et annet menneske.

Hvorfor? Hvorfor er jeg som jeg er?

dagen i dag er alt hva jeg eier..

Ta vare på tiden i sorg som i seier.

Morgen dagen er en ny dag, hva den bringer vet jeg ikke. Det er det ingen som vet. Dagen i dag har gått forsåvidt greit,litt sliten i hodet etter timen med psykologen i dag. Blodprøve tok jeg også. *stønn*

I morgen skal jeg ut med Camilla, være med hun til tannlegen. Da har jeg hvertfall litt å gjøre.

if shame had a face, i bet it would look like mine...

Da var tirsdagen i det nye året kommet. Foreløbi går det bra. Skal til DPS i morgen, tømme de dumme tankene i den usynlige skuffen.

bedre enn fryktet

2011 har hittil gått bra. Selve nyttårsaften var en sak for seg selv, masse piller i håp om å ikke våkne igjen, men jeg våkna, klokka 23.45, nok til å høre alle smellene. Etter det la jeg meg, i håp om ikke våkne denne gangen, men jeg våkna. Og dro til noen venner av meg. Det var koselig.

Hadde møte med a-team i dag. Det gikk greit.

Foreløbig har ikke 2011 vært så ille, skulle bare ønske jeg ikke våknet. Men men, skal ikke ta flere piller, for jeg har det ikke...