Når stemmene i hodet tar over makten, hva sitter jeg igjen med da? Jeg sitter med et hodet som ikke er mitt. Jeg klarer å holde masken ovenfor familien og venner, men inne i meg er det full krig. Tanker som kommer som absolutt ikke er mine, en kropp som ikke er min. Jeg kan se på meg selv og tenke, hva er dette, dette er ikke meg.
Jeg legger meg om kvelden, blir liggende å tenke. Hva hvis jeg sluttet å eksistere? Hvordan ville folk reagert? Jeg vet ikke. Lei seg kanskje. Men det er ikke meg de mister, de mister den som har tatt over kroppen min, hodet mitt.
Å høre stemmer. Det er grusomt. Det er full krig. Masse bråk. Sinte stemmer, rolige stemmer. Krig stemmene seg i mellom.
Jeg er sliten. Skulle ønske jeg hadde overskudd, kanskje fått en liten jobb, men slik det er nå, vel, jeg har ikke ork. Stemmene dreper meg. De hindrer meg i å fungere normalt. Skulle bare ønske det fantes en medisin som fjerner dem, ikke bare demper dem. Jeg vil ha dem bort.
1 kommentar:
Jeg vet du har det vondt og jeg vet at du strever. Men livstråden med knuter er det du selv som vever. Jeg vet du drømmer om et annet, bedre sted. Men før du finner dette må du selv finne fred . Ikke dø fra det livet du aldri helt fikk leve. Ikke bli et menneske uten livstråd å veve . Så la meg vise deg hvordan la meg hjelpe deg å forstå. At livet det skal leves - vent litt med å gå. Kanskje arrene i hjertet ditt aldri helt vil gro. Men la meg hjelpe deg å glemme del sorgen din i to ♥
Legg inn en kommentar