om min psyke...

Da har jeg vært på galehuset i 6 dager, og skal prøve å sove hjemme i natt, om det blir så mye søvn vet jeg ikke, for dumme meg drakk litt for mye kaffe litt forsent.. Skrives ut på onsdag hvis formen holder seg bra og stabil som den har gjort de siste dagene. Har også begynt på zeldox, kanskje det er det som gjorde susen.. Nå står jeg på Leponex, Zeldox og Zypadhera, dvs 3 ulike anti-psykotika. I morgen er det på tide med ny sprøyte (zypadhera), men nå har jeg et rom på psyk, så jeg slipper å sitte å vente på ressursenheten, kan bare gå tilbake til avdelingen og delta på de ulike aktivitetene de har der. Tror jeg også skal til Nina i morgen, hvis hun vil se meg da.. Hun er litt rar, enten er jeg så frisk at jeg kan begynne å jobbe, andre ganger er jeg veldig syk og trenger masse terapi timer.. Jaja, føler meg ikke gal, når jeg hører gal da tenker jeg på andre jeg har vært innlagt med, folk som ler høyt og prater med seg selv.. Jeg er dårlig noen ganger jeg også, men er det ikke 24/7, har mine perioder hvor jeg er psyk og trenger innleggelse. Sist jeg var skikkelig syk var i 2013, da autoseponerte jeg Leponex (dummeste jeg har gjort), da hadde jeg fotfølging i 18 dager, ble nektet alt som kunne skade meg, fikk ikke ha en penn engang. Men var ikke så rart, var veldig psykotisk, snakka høyt med meg selv, hadde en annen form for stemmer enn det jeg har nå. Da var det som om noen ropte med en ropert inn i øret mitt. sånn er det ikke nå. Ja, jeg hører stemmer nå også, men jeg vet de lever i mitt hodet og de hjelper meg noen ganger.. Hva jeg skal si, hva jeg skal spise, hva jeg skal ha på meg. Jeg slipper å ta enkle valg. Det er dager stemmene ikke er der i det hele tatt, da nyter jeg friheten, hører på musikk. Men de er der for det meste.. Lurer på hvorfor jeg fikk diagnosen paranoid schizofreni? Ja, jeg har vært på sikkerhets avd på dikemark, ja jeg har vært på sikkerhets avd på gaustad i 2 1/2 år, var innlagt 5 år på tvang. Så ja, noen vil kanskje si jeg er den gale som sitter å snakker med seg selv. Men jeg kan prate med dem inni meg også, siden de har tilgang til hjernen min, så da hører de tankene mine. Når jeg er helt alene hender det at jeg prater høyt med dem. De er for tiden mest opptatt at jeg skal skade meg selv, noe jeg gjorde på lørdag, klorte opp håndleddene. For det gjør mere vondt å fjerne huden, enn dype kutt som bare blir sydd igjen. Har sydd over 200 sting til sammen siden jeg var 14. Ille nok det. Sist var i 2013, kutta meg opp foran Erik - en som jobber der jeg bor, ble sendt til legevakta, sydde sammen håndleddet og tvangsinnlagt på vinderen, deretter bar det til vor frue

Var på vor frue en liten periode i våres også, innlagt fra 11. mai til 14 juli, så var en stund det. Jeg likte meg der, kom greit overens med personalet og de andre pasientene. Men jeg skjønner ikke hvorfor alle må dele alt med meg når jeg er innlagt. Ja, jeg er villig til å lytte, men det er det eneste jeg kan, jeg kan gi råd basert på hva jeg ville at folk skulle sagt til meg. "Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg", lurer på hva folk hadde sagt hvis jeg begynte å legge ut om det ene og det andre. Jeg kan snakke med folk om ting, men ikke hele tiden. K er motsatt av meg, hun elsker å snakke om vonde ting, selvskading, stemmer osv.. Jeg kan det jeg også, men det må være rett tid til det.

Jeg snakker veldig sjeldent om bestefaren min, om det han gjorde. Kan snakke om han som en person, en som var gift med mormor, sier ikke til alle og enhver mann om det som skjedde. For jo mindre jeg tenker på det, jo mere setter stemmene i gang med kaoset sitt. De setter hjernen på at den skal huske. Jeg har prøvd å snakke om det, det går ikke. Blir kvalm, hjertebank, svetting - fullstendig angst og kaos. Valium, ta et par av de.. De funker mot angsten, men ikke mot stemmene. Er veldig rart at jeg hører stemmer, ettersom jeg går på så mye medisiner. Men de har flytta inn, og nekter vist å flytte ut.. Jeg har noen venninner, jeg har veldig få venner, men de jeg har setter jeg stor pris på. Vigdis, ja du er vel den besteste av dem, du støtter meg, lytter til svadapisset mitt, du har t.o.m. besøkt meg de gangene jeg har vært innlagt de siste åra. Vi har gjort mye gøy sammen, har en intern humor bare vi forstår Å G E f.eks.. hehe, må le litt for meg selv. Livet er ikke bare mørkt, det er lys der også, det er mitt valg hva som skal få bestemme. Deprimert? Nei, absolutt ikke, aldri vært, så vet ikke hvordan det føles. Psykoser derimot.. vel.

Da er det vel på tide å legge seg snart, skal være på psykehuset om 9 timer, men er ikke trøtt, noe av det værste jeg vet er å ligge i senga og ikke få sove, bare ligge å vri meg. Da kommer det fort kjipe tanker, pga kjipe stemmer. Vet ikke hvor jeg har Nina, vet bare at hun ble snurt da jeg ba henne legge meg inn. Men fastlegen, personalet her og 2 psykologer på legevakta mente jeg burde det, så da gav hun seg. Håper litt at jeg skal snakke med henne i morgen. Si til henne at dette var noe jeg trengte en liten stund, men holder med 1 uke, nå som formen har kommet seg betraktelig. Takke henne, tror aldri jeg har gjort før, bare slengt dritt til henne.. Men får se når morgendagen kommer, kan jo hende at hun ikke vil prate med meg.. får se..